tankermellomlinjene

Hjernen vår har èn hovedoppgave. Det er ikke å gjøre oss lykkelige, å finne flokken vår ellerr å utforske verden. Det er å holde oss i live. Rett og slett. Til en hver pris. Dette gjør at vi automatisk søker mot det som er kjent. Kjent= trygt. Ikke nødvendigvis fordi det er så bra, men fordi i har vært der før, og vi overlevde. Det som er ukjent er dermed utrygt, av den enkle grunn at vi ikke vet om vi overlever det.

Her er forhold under oppveksten spesielt avgjørende. Dersom du vokste opp i et hjem preget av ustabilitet, vold, forsømmelse, undertrykkelse eller andre utfordringer er det naturlig for nervesystemet ditt å søke mennesker og situasjoner som gjenspeiler dette, fordi det et sted inni deg er kategorisert som trygt, som hjemme og som sånn det skal være. Oppveksten og relasjonen til de rundt deg, spesielt til omsorgspersoner, påvirker også hvordan du knytter deg til andre mennesker. Hvis det ikke var trygt å stole på andre da du var barn så lærte ikke nervesystemet at tilknyttning er bra og trygt.

Det er ikke din feil, du prøvde bare å overleve. Og det gjorde du! Men nå er det kanskje tid for å endre noen tanke- og handlingsmønster