tankermellomlinjene

Det er vondt å bli avvist. Når man ikke får jobben eller daten eller man prøver å slå av en prat med en kollega som ikke er særlig interessert, man blir ikke prioritert av en venn, får ikke svar på en melding eller ikke hørt i det møtet eller, eller- den lista kan være evig lang. For nervesystemet vårt er alt personlig. Dermed betyr avvisning at vi ikke er bra nok eller viktig nok, at vi ikke duger og dessuten kommer sikkert alle til å forlate oss og vi får ikke til noen tiing i det hele tatt faktisk. Et overarbeidet nervesystem er veldig god på å spinne ting ut av proposjoner og lage kriser som ikke finnes. Det prøver bare å spå framtiden slik at det kan beskytte oss, men slår ikke alltid så heldig ut.

For å hjelpe nervesystemet med å ikke spinne helt ut av kontroll når vi føler oss avvist så kan det være greit å huske at nesten at folk gjør, også du, hander om dem selv og ikke om andre. Hvordan vi reagerer på situasjoner og personer handler som regel mye mer om erfaringer, opplevelser, meninger og følelser vi allerede har enn som det som skjer rundt oss i øyeblikket. Det betyr ikke at vi ikke er i stand til å være tilstede og faktisk respondere bevist, men selv da tolker vi den andres ord og handlinger gjennom vårt eget filter. All informasjon vi tar imot blir nemlig filtrert av det retikulære aktiveringssystemet i hjernen. Bare det som hjernen tror er viktig for oss (=viktig for vår evne til å overleve) slipper igjennom til bevistheten, mens resten blir plukket opp et sted i underbevistheten. Så da sitter vi ofte hver for oss å legger så mye filtrering og tolkning i det som blir sagt og gjort at ingenting egentlig handler om det det handlet om lenger.

Når vi går inn i samtaler, situasjoner og relasjoner med et bevist og aktivt ønske om å forstå hverandre og å løse eventuelle konflikter kan vi likevel i stor grad nå igjennom dette filteret. For å klare dette må vi øve oss, altså trene hjernen, til å se etter det positive, finne løsninger og forklaringer istedenfor å være klare til å beskytte og forsvare oss, alltid være på vakt, være mistenksom og ta ting i verste mening. Da er det nemlig lett å bli selvsentrert, ikke fordi vi egentlig er det men fordi vi blir det når vi tror omverden vil oss vondt. Å sette tydelige, sunne grenser med de vi har runt oss kan ofte være en mer hensiktsmessig måte å beskytte oss selv på, og det kan gjøre underverker både for relasjonene våre og hvordan vi oppfatter oss selv og omverden. Hvis vi i tillegg er villige til å møte folk der de er, istedenfor dere vi synes de burde være, så er mye allerede gjort.